Antallet flyktninger som ber om beskyttelse av FNs høykommissær for flyktninger øker kraftig. Et lite fåtall får komme til et tryggere liv i Vesten, herunder Norge. Hvordan velges de ut? Plot dro til Iran for å se hvordan utvelgelsen skjer.
IRAN/TEHERAN: «Latife Mirsae (27) sitter på det fuktige gresset i Arghavan-parken med barna rundt seg. Hun og mannen har ikke noe sted å overnatte. Veslepjokken Emal på tre måneder gråter. Latife er redd. Ikke bare er hun afghansk flyktning i Iran. Hun er også på flukt fra en mann som står henne nær, som hun sier truer med å drepe hennes yngste barn.»
Slik begynte min reportasje i Plot i februar 2016. 30. januar i 2018 fikk jeg en melding fra tolken min Foroz i Iran. To år etter at jeg reiste til Iran for å forstå hvordan man kan komme til Norge som kvoteflyktning, lurte hun på hvordan det gikk med meg. Det vil si, hun ville fortelle at kvinnen som håpet på hjelp ved å utlevere livet sitt til en norsk journalist, hadde spurt etter meg.
«She hoped that your interview does something to her. She was still hopefull and asking me about that. Good luck and wish you the best. Foroz»
Golden ticket
Jeg ble svar skyldig. Reportasjen om uttak om kvoteflyktninger var langt i bakhodet på meg.
Reportasjen sto på trykk i magasinet Plot i februar 2016. Iran har millioner av afghanske flyktninger. Utlendingsdirektoratets Enhet for kvoteflyktninger skulle hente 200.
Hvem ville de gi the golden ticket, varig opphold i Norge, med norsk statsborgerskap i sikte?
Nå raser debatten i Norge om vi skal la alle som vil, søke om flyktningstatus i Norge, eller om vi heller skal bruke pengene på å hjelpe trengende der de er. Eller ta inn flere kvoteflyktninger.
Ti FN-ansatte i Iran skulle i 2015 velge ut 500 afghanere blant 80 000 godkjente flyktninger. Av dem skulle Utlendingsdirektoratet plukke ut 200 av som skulle få tilbud om å komme til Norge. Hvem skulle få dra? Hvem måtte bli igjen? Her er historien om valget av kvoteflyktninger med overføringsbehov i Iran.
Hun vugger urolig på tre måneder gamle Emal, som gulper og skriker.
– Han har vondt i magen. Jeg har mistet melken, og har ikke råd til morsmelkerstatning, forklarer moren.
Mannen Mohammed Mosa (26) er far til det yngste barnet. De to eldste barna hadde Latife fra sitt forrige ekteskap. Mohammed sitter taus. Etter tre måneder på farten trenger de et sted å sove, være trygge. De siste ukene har de sovet i en moské, innrullet i gulvtepper. Nå har de fått beskjed om å finne et annet sted.
Mohammed har familiens eiendeler i en ryggsekk. De eldste barna, Amir (8) og Negir (10), fniser og leker med en mobil i kveldslyset.
Det var der jeg traff dem kvelden før, da de oppsøkte FNs høykommissær for flyktninger for å få hjelp. De ble avvist, som de har blitt før.
– De har gitt meg noen småpenger, men ber meg gå. Flere ganger har de sagt de skal ringe, men jeg har ikke hørt noe. Nå har vi ingen steder å henvende oss, sier Latife.